Ny blogg:



karolinesmil.blogg.no


Enjoy ^^

Som overskriften på dette innlegget tilsier, er dagens spørsmål "Hvorfor blogger jeg?" Folk blogger av ulike grunner, noen blogger for å formidle et budskap, noen blogger for å reklamere for eget produkt, mens andre blogger for å dele sine meninger og tanker med de som måtte gidde å lese den aktuelle bloggen. Selv blogger jeg særlig av én grunn; jeg syns det er en fin måte å få ut frustrasjon/sinne/glede på. Rett som det er havner jeg i en situasjon (eller to) som får frem sterke meninger av ulike slag i meg, og noen ganger har man en trang til å få sagt meninga si. Jeg er iallefall en sånn person. I denne bloggen nevner jeg aldri navn når jeg blir sint, jeg går aldri på personangrep. Jeg holder det mest private for meg selv. Å skrive blogg hjelper meg med å få sagt meningene mine uten at jeg må kjefte på noen. Å lese bloggen min er helt frivillig, og om du skulle føle deg truffet av noe jeg skriver - enten det er positivt eller negativt, så bør du kanskje gå en runde med deg selv og tenke over hvorfor du følte deg truffet ;)

Jeg er en person med sterke og klare meninger, jeg har prinsipper på hva som er rett og galt. Når noen i min omgangskrets blir urettferdig behandlet reagerer jeg med sinne. Når Nina Karin Monsen står frem i media og sier at homofile bør ha rett til stønad som uføretrygda, merker jeg at jeg blir sint. Er ikke det bare naturlig!? Det er jo ikke sånn at jeg sender dama trusler om ditt eller datt, jeg har bare en klar mening om at den dama aldri burde vunnet noen pris! Det er sånne som henne som sørger for fordommer her i verden!

Dette var jo kanskje et personangrep, noe jeg tidligere har sagt at jeg ikke driver med her i bloggen. Men når det kommer til offentlige personer så tar jeg meg friheten til å ytre meningen min. Privatpersoner vil aldri bli hengt ut i min blogg.

Jeg forelsker meg lett, og jeg er et følelsesmenneske på høyt nivå! Når noen forteller meg at jeg er teit, så blir jeg lei meg. Når noen slenger dritt om meg, så lar jeg det gå inn på meg. Jeg veit det er dumt, jeg veit jeg bare burde latt sånt gå inn det ene øret og rett ut det andre. Men for meg (og sikkert andre også) er ikke det så lett. Selvtilliten min er ikke så dårlig, men det skal lite til før den får seg et støkk.
Jeg er den personen som velger å tro det beste om folk. Jeg velger å tro at alle mennesker er gode helt til de eventuelt skulle finne på å bevise det motsatte. Og hver gang noen beviser det motsatte, blir jeg like overrasket og sjokkert. Hver gang. Det er sånn jeg er, den naive jenta som tror hun kan redde verden.

Men er dette bare negativt? Er det så ille å tro godt om andre mennesker? Å gi alle en sjanse på likt nivå? Jeg misliker fordommer, og mener at det er roten til altfor mye vondt. Jeg liker ikke hat, men enda mindre liker jeg likegyldighet. At noen kan være likegyldige til hva som skjer med andre mennesker, er utenfor min fatteevne. Altså, ikke misforstå.. Jeg tenker ikke på all den sladderen som dagens sladremagasiner kommer med. Sånne ting er jeg ganske så likegyldig til. Det jeg mener er hva som skjer utenfor vår del av verden. I Norden, Skandinavia, osv.. snakker vi om hvor forferdelig det som skjedde under 2. verdenskrig er. Vi kan rett og slett ikke forstå hvordan vi mennesker var i stand til å gjøre noe så forferdelig mot våre medmennesker. Det vi ikke tenker på er at dette skjer den dag idag også. Bare ikke i vår del av verden. Store deler av verden gjennomgår fortsatt det vi nordmenn gjennomgikk under 2. verdenskrig. Uskyldige mennesker blir torturert til døde, brukt som slaver, voldtatt, misbrukt, osv.. Det er helt forferdelig hva som skjer i vår verden idag. Selv i år 2009 vil store deler av verden fortsatt ikke akseptere at noen er homofile. Hvorfor ikke? Nei, fordi det står i Bibelen at det er galt. Vel, kjære alle sammen. Det er noe veldig vesentlig dere ser ut til å ha "glemt"; Bibelen ble skrevet ned for over 2000 år siden, og heldigvis (!!!) har vi iløpet av alle de årene kommet veldig mye lenger i utviklinga.
Nei, homofili er ikke en sykdom som kan helbredes. Homofili er ikke valgfritt. Homofili er mest sannsynlig medfødt. Man kan jo ofte se hos homofile menn at de har mindre testosteron enn heterofile menn. Her har du forklaringa!

Verden er trangsynt, og det er skremmende. Vi er konservative, og alt som er nytt skremmer oss!


Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet. Det er verre å være likegyldig til noe, enn å hate det. For om man hater noe, så prøver man kanskje å gjøre noe med det. Å være likegyldig er det samme som å gi faen. Da gidder du rett og slett ikke bry deg om hvordan det går. Vi må tenke over dette, vi må slutte å være likegyldige til våre medmennesker. Vi må bry oss, vi må være villige til å strekke til med en hjelpende hånd. Vi kan ikke lenger sitte i sofaen foran TV'en og uffe oss over blodbadene rundt om i verden. Det har vi gjort altfor lenge, og det har blitt bevist ganske mange ganger nå at det ikke har noen effekt. Det er nå vi må reise oss opp fra sofaen og gjøre noe. Gjøre noe fysisk for at verden skal bli et bedre sted å være.





-Karoline

I dag er det mandag. Mandag 22. juni 2009. Først og fremst må jeg bare skrike ut at JEG HAR BESTÅTT KJEMIEKSAMEN (og alle andre eksamener også da). Sist jeg skreiv her, var dagen før min norsk muntlig eksamen i temaet Modernisme og modernistisk diktning.
Vel, kjære venner (og ikke-venner), eksamen ble fullført, og denne jenta fiksa en 6'er på sin aller siste muntlige eksamen på videregående skole! Ja, nå gir jeg litt faen i janteloven, for jeg er rett og slett dritfornøyd med det arbeidet jeg la ned i alle eksamener! Særlig den muntlige...

Så har det seg sånn at "life goes on", man kan ikke alltid ligge langstrakt på en strand til langt på natt og se på skyene.. Noen ganger må man reise seg opp og se fremover også;) Men selvom jeg nå skal se fremover, vil jeg nok se litt på skyene innimellom også;) For akkurat den skya DER ligner nemlig en bever på en prikk ;)

Livet er herlig! Fuglene kvitrer i toppen av trærne, sola titter frem fra de tidligere så mørke skyene, og hestene i stallen koser seg i sommervarmen. I morgen er det sankthans, og hva gjør man da? Jo, da titter man på skyene:)

Førstkommende helg går turen til Bergen. Overraskende? Kanskje ikke, iallefall ikke for de av dere som har fulgt bloggen min tidligere. Er det i det hele tatt noen som følger bloggen min? Tviler.. Isåfall er dere dårlige på å kommentere! ;P
Anyways, turen går til Bergen, og helgen skal brukes på visninger, og forhåpentligvis vil jeg klare å skaffe meg en bolig til jeg begynner å studere.. Litt lang pendlevei til Bergen... Når man bor i Vestfold!
Håper på sol i Bergen neste helg, selvom jeg veit at regnet mest sannsynlig vil dukke opp som vanlig! Det regner vanvittig mye i Bergen, og alle påstår at det vil drive meg til det glade vanvidd etter ganske kort tid i Norges vakreste by. Er det virkelig så simpelt? Er jeg aleine om å syns at øsende regn som treffer deg i ansiktet gir deg en herlig følelse av frihet? Regn får meg til å føle at jeg lever, og jeg elsker det.

Nok om Bergen og regn, føler jeg blogger veldig mye om akkurat det! :P

Veit ikke helt hva mer jeg skal skrive, hadde en hel haug med idéer da jeg startet på dette innlegget, men de forsvant sakte, men sikkert.. Sånn går det når man prøver å følge med på noe på TV samtidig som man skriver blogg OG snakker med folk på msn..


Tror jeg sier meg ferdig der, skriver et nytt innlegg neste gang jeg har noe "interessant" å dele med resten av verden. Når det blir, tror jeg ikke jeg tør å si noe om ;P



-Karoline Smil

Her en dag startet skoledagen min med to timer, 90 minutter, med religionsfaget. Det ble starten på et nytt kapittel, og temaen var islam. Tidligere har det vært så og si umulig å starte en faglig diskusjon i klassen, elevene har rett og slett ikke vært interesserte. I dag var det annerledes; læreren nevnte ordet "islam", og så brøt kaoset ut. ALLE hadde opptil flere meninger omkring dette temaet, og alle mente at deres mening var sannheten. Det ble diskutert islam som religion, hijab, rasisme og norsk innvandringspolitikk. Hele klassen hadde like sterke meninger, og alle skrek like høyt. Jeg kokte av sinne. Temaet "hijab i politiet" ble såklart diskutert gjentatte ganger, og jeg respekterer at folk har ulike meninger. Men når et av motargumentene mot bruk av hijab i politiet blir at "vi vil ikke respektere en politikvinne med hijab", merker jeg at sinnet bobler i meg. Da er det kanskje oss det er noe galt med; for hvis vi mister respekten for en kvinne av den grunn at hun bærer en hijab på hodet, så bør vi jobbe kraftig med oss selv. For hvis ikke vi kan akseptere at folk har ulike livssyn, så er det vi som har det største problemet.

Greit nok, jeg er ikke for bruk av hijab i politiet selv, men når folk kommer med slike rasistiske, ubegrunnede utsagt, merker jeg at jeg får nok. Når 18-19 år gamle elever "hater muslimer" bare fordi de er muslimer, begynner jeg å lure på hvor gamle disse elevene egentlig er.
"Alle muslimer er terrorister", var det noen som sa. Herregud, skaff deg litt kunnskap lille venn! Islam er delt inn i to retninger: SUNNI og SIJA. De muslimene som er terrorister, er ekstremister innenfor sija, mens over halvparten av alle verdens muslimer tilhører sunni. Det er lett å si at "alle innvandrere er kriminelle" når hver gang VG skriver om denne folkegruppen, er det for å fortelle om drap eller voldtekt. Om en muslim gjør noe bra, er det ingen som en gang legger merke til det.

Jeg merker at jeg blir ordentlig sint; fordommer er noe jeg har så utrolig liten respekt for! "Norge for nordmenn" er det noe som heter. Herregud! Tenk så kjedelig og ensformig det hadde vært om Norge bestod av bare hvite nordmenn?! Muslimer og andre folkegrupper har brakt med seg så mye positivt til det ellers så ganske trauste og kjedelige Norge. Vi burde være stolte av oss selv fordi vi reddet livet til så mange flyktninger fra krigsherjede land. For den største gleden en kan ha, det er å gjøre andre glad. Så hva er egentlig problemet vårt? Jo, vi er redde. Vi trauste, kjedelige, konservative nordmenn er redde for alt som er nytt og ukjent. Det er ikke riktig å dømme et menneske ut i fra nasjonalitet, hudfarge eller religion. Og skal man dømme en religion, får man tilegne seg all informasjon om den aktuelle religionen førman dømmer. Forhåndsdømminh gagner ingen, og ihvertfall ikke deg som forhåndsdømmer - det viser bare hvor lite peiling du har.

Hvis du skal argumentere, så får du komme med saklige argumenter, og underbygge påstandene dine med faktisk informasjon. Usaklige og ubegrunnede påstander hører ikke hjemme i en diskusjon. Iallefall ikke når du er 18 år gammel.

I kveld har det vært nasjonal finale i Melodi Grand Prix, og som vanlig var mine forventninger heller dårlige. Jeg har ikke fått med meg semifinalene, og visste ikke annet enn at Tone Damli Aaberge var blant finalistene, og hun er helt klart ikke min favoritt. Allikevel, klokken 19:55 parkerte jeg meg foran TV'en i stua sammen med mamma og stepappa for å få med meg denne "storartede finalen av Melodi Grand Prix". Låt nr 1 kom, og jeg ble ikke særlig imponert, heller ikke låt nr 2,3,4 eller 5 kunne imponere meg noe stort. Men så kom låt nr 6. Alexander Rybak, en 22 år gammel gutt tro frem fiolinen og sang med en strupe av gull, og aldri har noe fengsla meg mer! Aldri har jeg sperret øynene opp på den måten, aldri har en sang eller et vesen som Alexander tatt pusten så til de grader ut av kroppen min. Jeg var målløs! Jeg nistirret gjennom hele låten, som tok slutt altfor fort. Jeg sendte inn 2 stemmer på Mr. Rybak, og klamret meg til håpet om at han ville bli Norges stolthet i Moskva i mai'09.

4 av deltakerne ble brakt videre til en gullfinale, og Alexander var såklart blant disse, men spenningen var fortsatt ikke slutt; Alexander måtte fortsatt konkurrere med 3 andre gullfinalister. Stemmene ble talt opp fra hele Norge, og med over 700 000 stemmer totalt, danket Alexander Rybak Tone Damli Aaberge ned i støvlene med over 650 000 stemmer! Alexander er Norges håp i Moskva, og jeg har aldri (merk: aldri!) vært mer stolt at å være norsk under internasjonal finale av Eurovision Song Contest!

Makan til flott låt, fiolinspill og sjarm på denne gutten har jeg aldri sett maken til, hele pakka tok rett og slett pusten fra meg!

Jeg krysser fingrene for Alexander Rybak i Moskva 16. mai 2009! :)

Egil Svendsby forteller om fortvilede nordmenn som vurderer å flytte til et annet land grunnet valutatrøbbelen, nordmenn som er langt mer opptatt av dette enn hva som skjer i Gaza.

"Jeg må spise kriselunsj. For fire euro får jeg pils, baguett og snaps. Slike tilbud kommer godt med når det skranter, sier en mann."

Alt dette minner meg om en typisk "bortskjemt drittunge" på tre og et halvt år som peker på og får. Vi nordmenn har det så vanvittig godt, men allikevek klager vi - vi blir aldri helt fornøyde. Er det vinter uten snø er dette galt - det er da ingen norsk vinter uten skikkelig snøfall! Så kommer endelig snøen dalende ned, men da er også dette galt; det er for kaldt, for mye snø, for lite snø, for glatt på veiene, for dårlig brøytet og for dårlig strødd. Piggdekk later til å være et fremmedord.

Om sommeren er det for kaldt, og når værgudene endelig skrur opp termostaten, jo - da er det for varmt! Og for ikke å snakke om høsten - da regner det altfor mye. Dessuten er det kaldt. Og surt. Og grått og trist.

De eneste våre negative holdninger går utover, er oss selv. Vi lever i ett av verdens aller rikeste land, men på tross av dette er det alltid noe som ikke er bra nok. En gang i tida var vi staute vikinger som skøyt vår egen mat i skogen, hogget vår egen ved med hjemmelaget øks. Vi var stolte, og vi beviste for oss selv og alle andre at vi klarer det meste vi måtte gå inn for å klare. Hvor har det blitt av dette? Hvor har det blitt av stoltheten vår?

I januar 2009 trådte en ny regel i gang. Det ble nå forbudt med kjøp av sex og seksuelle tjenester. Nordmenn som nå kjøper sex både i innland og utland, vil bli straffet for denne type kjøp. Allikevel er det mange sexkunder som fortsetter i det skjulte - både i Norge og resten av verden. Vi har gått fra staute og stolte vikinger til å bli den bortskjemte drittungen på tre og et halvt som vil ha alt pluss litt til.

Vi klager og syter, og glemmer fullstendig bort hvor godt vi faktisk har det, og hvor heldige vi er som er født i et land som Norge. Det blir for dumt å klage over dårlig verdi på krona når hundre tusener av mennesker i verden lever på under 8 kroner dagen.

Jeg må si at jeg liker teksten Nordmenn I Nød. Egil Svendsby har kastet et litt sarkastisk lys over nordmenns måte å se det negative i alt på. Jeg liker at den sarkastiske tonen får meg til å se alvoret i at nordmenn har det for bra. Jeg er jo tross alt nordmann selv.

Noen mennesker setter spor i deg. Noen mennesker har et eller annet over seg som du blir så ekstremt fascinert av. Ikke forelska, ikke engang betatt. Bare fascinert. Jeg møtte en gang en mann. Han var noen-og-tjue-år gammel og bosatt i Tigerstaden. Opprinnelig sørlending. Vi prata om løst og fast, og han fortalte at han var homofil. Okey, ingenting uvanlig med det. Koselig var han! Men han bar på en historie skremmende mange andre også bærer på - i skjul. Denne mannen hadde skjult sin legning for familie og venner i mange år. Han, i likhet med hele familien, var en del av Jehovas Vitner. I Jehvoas Vitner er du ikke homofil. Det blir sett på som en synd, en stor synd! Møte i eldsteråd, skrive under på papiret at "ja, jeg er homofil og ønsker å praktisere min legning". Så ble han forvist. Han kutta med Jehovas Vitner, og familien stengte ham ute. De godtok ikke "oppførselen" hans, liksom som om å være homofil var noe han selv hadde valgt.

Men denne mannen var tøff. Han kunne snakke for seg, og tok fullstendig avstand fra denne sekten han hadde vokst opp i. Han flyttet  til Tigerstaden og fikk seg bolig sammen med sin nye, mannlige kjæreste. De forlova seg, og inngikk tilslutt partnerskap. Jeg syns dette er en rørende historie! Den berører noe i meg som får tårene mine til å trille når jeg hører han snakke, leser bloggen hans eller når jeg ser bildene av han og hans ektemann. De er så utrolig søte sammen, og de vitner om ekte kjærlighet. Det er beundringsverdig!

Vi lever i et samfunn hvor så altfor få mennesker virkelig tør å være seg selv. Et samfunn hvor alle prøver å passe inn i en bestemt "mal", en bestemt karakter. Hvorfor skal alle prøve å være like? Det er idiotisk. Så fargerik dette samfunnet egentlig er, med så mange ulike og unike personligheter. Hvorfor prøver man å ødelegge det ved å prøve å være "som alle andre"?
Denne mannen er et eksempel på at det å være seg selv fører til mye godt. Det å være seg selv gir muligheter, et åpent sinn. Det å være seg selv er noe alle burde vært. Alle burde stått for sine egne meninger, alle burde hatt selvtillit nok til å tenke at "om han eller hun ikke liker meg, så gir jeg faktisk faen." Ingen kan like alle, men alle kan heller ikke like ingen. Alle er forskjellige, og alle har derfor like ulike meninger på hva de liker og ikke liker. Det er helt naturlig, så vær så snill å vær dere selv! Ikke tråkk i alle andres fotspor, lag dine egne fotspor i den nyslupne snøen!

Hvorfor blogger jeg?
Det er et godt spørsmål, og mitt svar kan avhenge litt av forrige innlegg. Hva skrev jeg i det, hvordan uttrykte jeg meg der? Som regel blogger jeg for å uttrykke meg, for å få mine tanker "ut i verden".. Blogg er egentlig en fin måte å formidle et budskap på, du kan skrive (omtrent) hva du vil, det er jo frivillig for folk å lese det eller la være. Å blogge er min måte å få ut tanker på, enten det er frustrasjon, glede, sinne eller lykke. Noen vil mene at jeg skriver for mye, utleverer meg selv for mye. Men alle har ulike meninger, og det er jo som sagt frivillig å lese det jeg skriver;)

Noen ganger blogger jeg bare for å få irriterende tanker ut av hodet, det hjelper nemlig å få de ned på "papir", da forlater de hodet og tankene mine for en liten stund.

Men i dag skal jeg verken blogge av sinne eller av  frustrasjon. I dag er jeg spent. Jeg er spent på fremtiden, jeg er spent på hva som vil skje når jeg forlater Østlandet til fordel for Vestlandet. Til fordel for Bergen. Det er snart tid for å søke seg inn på videre utdanning, og jeg står fortsatt fast på sykepleier i Bergen. Kommer jeg ikke inn på sykepleier, blir det et årsstudium i psykologi for å kapre til meg litt studiepoeng før jeg på nytt søker meg inn på sykepleier etter ett år. Jeg kjenner ikke mange i Bergen. Faktisk kjenner jeg ingen sånn spesielt godt. Jeg møtte noen der da jeg var der sommeren 2008, men jeg kjenner de ikke. Det er også en annen person i Bergen, men jeg kan ikke si at jeg virkelig kjenner han heller. Allikevel, et sted må man jo starte, og man kan like gjerne starte med blanke ark:) Jeg gleder meg til hvite, blanke, rene ark. Jeg gleder meg til en ny begynnelse. Ikke det at jeg har det så grusomt nå, for det har jeg ikke. Men jeg fyller snart 19 år, og merker at 19 år i denne lille bygda har fått meg til å gå litt lei. Så hvorfor Bergen? Av alle steder i hele verden det går an å studere, så velger jeg Bergen. Bergen som kryr av bergensere, og det er vel ingen hemmelighet at "de fleste" østlendinger ikke er store fans av verken Bergen, bergensere eller regn. Jeg skulle ikke vært Østlending, for jeg er motsatt. Jeg syns Bergen er en vakker by, jeg syns bergensere (ingen regel uten unntak) er fantastisk livlige og gale mennesker, og regn gir meg en herlig følelse av frihet. Når det regner er det herlig å sitte inne med en varm kopp kakao og se ut på regner som hamrer mot bakken. Når det regner er det herlig å ta på seg sko og jakke, løpe ut i regnet og bare kjenne vannet som treffer ansiktet. Det er da jeg føler at jeg lever, det er da jeg føler meg fri. Enhver bekymring forsvinner, følelsen av rennende vann mot ansiktet i frisk luft er herlig. Jeg burde vel vært bergenser:p

Jeg gleder meg til å starte på mitt liv som student ved enten høyskole eller universitet. Jeg gleder meg til å flytte for meg selv, til å stå opp om morgenen til regn som pisker mot vinduene, eller til en av Bergens få solfylte dager. Jeg gleder meg til å tasse mot skolen og forelesning med en kopp kaffe i hånda og nyte følelsen av å stå på egne bein. Jeg gleder meg til å kunne klare meg selv.

Jeg gleder meg til å møte nye mennesker, og også til å bli bedre kjent med de jeg kjenner fra før av. Jeg gleder meg til å oppleve noe nytt. Studentfester, studentliv, kultur, miljø, og ikke minst... Bergen!! Jeg gleder meg til å oppleve Bergen!

Nå drømmer jeg meg litt bort, det er enda noen måneder til jeg flytter, og jeg krysser fingrene for harde livet for at det blir Bergen. Jeg vil til Bergen, jeg vil ingen andre steder!

Jeg vil ikke til Oslo, jeg vil ikke til Drammen, ikke til Tønsberg. Trondheim frister definitivt ikke, og lenger nord enn Trondheim er helt uaktuelt. Jeg vil ikke til Kristiansand, jeg vil ikke til Gjøvik. Jeg vil ikke til Stavanger. Jeg vil til Bergen, og jeg har aldri vært mer sikker på noe i hele mitt liv. Bergen, here I come! :D


Så, ønsk meg lykke til. For snart begynner jeg å leve, snart er ikke den "lille jenten" eller "småen" så liten lenger, snart står hun på egne bein. "Det går bra, det går bra. Eg kommer til å døøøø!"  ;p

Å komme overens med. Å komme overens med hvem? Godt spørsmål, vanskelig svar. Are Kalvø har skrevet teksten "Dei tøffe gutane og dei snille jentene". Her forteller han om barneskoleguttene som gav deg julig om de ikke likte deg, juling om du var smart, eller juling om du rett og slett var på feil sted til feil tid. Hadde de først oppdaget deg, var det vanskelig å slippe unna. Det var nesten umulig. Nesten. Om du stilte deg på deres side og ble en "bad boy" du også, jo, da kunne det være at de lot julingen være for denne gangen. Kanskje. Om du var heldig.

Are Kalvø greier ut om "dei tøffe gutane", han forteller om foreldre som alltid ba deg huske på at du er mye smartere enn de som gir deg juling. Foreldre ville trøste, de sa det for at de som fikk bank skulle føle seg overlegne. Men hva hjelper det å være smart mot folk som er sterke? Hvordan skal du overvinne de med intelligensen din? Forvirre de med en tredjegradslikning? Om du har prøvd på dette, er du klar over at det resulterer i enda mer juling. Om du er veldig smart, innser du at det er lurest å holde seg inne med disse menneskene, spille med de. Ellers vil de alltid vinne.

I følge Kalvø er det slik det er med Redd Barna også; det er viktig å holde seg inne med de som redder verden, de som redder barna. Han skriver om de snille jentene, basarjentene. Jentene som senere ble elevrådsledere, som ble gjort til narr av de tøffe guttene, men som bare fnøs av det. Jentene som reddet verden mens guttene skøyt med sprettert eller bytta fotballkort. Å redde verden skulle ikke, og skal fortsatt ikke, bagatelliseres. Dette er Redd Barna. De snille jentene er Redd Barna.

Jeg syns Kalvø tar opp et interessant tema, og han er såpass dyktig til å skrive at det blir interessant å lese. Jeg liker måten han sammenligner guttene, jentene og Redd Barna på. Jeg liker at han forsøker å gi respekt til Redd Barna, hvordan han indirete hyller de for arbeidet og innsatsen de gjør. Kalvø er en dyktig skribent; han tar opp interessante temaer og formulerer det på sin helt egne, unike måte.

Are Kalvø gjør et tappert forsøk på å se Redd Barna utenfra, men han trekker raskt konklusjonen om at det ikke er mulig. Det har ingenting for seg å se Redd Barna utenfra. Redd Barna redder barna, de redder verden ved å redde de kommende generasjonene. Redd Barna er Mor Theresa, man har absolutt ingen mulighet til å vinne en diskusjon over de. Det er Redd Barna. Det er Mor Theresa. Det er menneskers bidrag til en hel verden.

Redd Barna er verre enn de tøffe guttene. Man kan snakke stygt om de tøffe guttene, men man snakker ikke stygt om Redd Barna. Man snakker ikke stygt om Redd Barna rett og slett fordi det ikke er noe stygt å si om de. De redder verden. De redder barna. De er Mor Theresa, og henne snakker man ikke stygt om.

Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet. Redd Barna bryr seg, det er langt fra både hat og likegyldighet. Redd Barna redder verden, og man trenger ikke tenke seg om to ganger før man innser at det er kjærlighet. Det er nestekjærlighet.

Akkurat nå, i dette øyeblikk, in this moment, i skrivende stund... sitter jeg på skolens bibliotek og jobber med særemnet. Jeg skriver også blogg da, men det trenger du ikke være særlig glup for å forstå. Særemnet handler fortsatt om HIV og AIDS, og jeg syns fortsatt det er like spennende! Jeg har lenge tenkt på at å være feltarbeider i Leger Uten Grenser må være min store drøm. Den drømmen man dagdrømmer om i kjedelige norsktimer, den drømmen man omtrent kan ta og kjenne på hver gang Unicef-reklamen kommer om disse fattige barna i Afrika. Global Parents. Jeg hører for meg Sissel Kyrkjebø si med dialekta si på tv "Unicef trængar 3000 nye Global Parents, og de trængar det nå."
Det er sånne reklamer, sånne budskap, som får meg til å brenne for slike saker. Hvor ville vi vært i dag om ingen brydde seg? Om ingen gjorde noen ting for å hjelpe andre?

Jeg vil ikke bare reise til Afrika med Leger Uten Grenser, det er ikke noe jeg bare vil - det er noe jeg brenner for! Å kunne hjelpe, påvirke, bety noe for mennesker som har så utrolig lite fra før av. Å kunne hjelpe de til en bedre hverdag, å kunne hjelpe voldtektsofre i Kongo til et liv så tilnærmet deres gamle liv som mulig. Å kunne hjelpe et foreldreløst HIV-smittet barn til en litt lettere hverdag. Å kunne hjelpe en alenemor til å takle sin tøffe hverdag. Å i det hele tatt kunne hjelpe mennesker som sliter. Ha muligheten til å gi de en så bra hverdag som mulighetene tillater.
-- DET er min store drøm! Det er noe jeg virkelig brenner for!



Jeg sitter fortsatt på skolens bibliotek, og akkurat nå ser jeg opp fra skjermen et lite øyeblikk for å se hvem som er her. Det er en del mennesker, men ikke mange. Det er ingen ledige datamaskiner, for alle er kapra av elever fra min klasse som både jobber og "jobber" med særmnet. Det er mye forskjellige mennesker her, men allikevel er de så skremmende like. Like klær (så og si), like sorte støvletter uten høy hæl, likt skjerf i halsen, lik hårfrisyre. Ingen skiller seg ut. Det er litt trist, for tenk så mye mer spennende det hadde vært å se utover biblioteket hvis folk faktisk skilte seg ut! Men de færreste tør å gjøre det her, her på Sande Vgs. De aller færreste tør å gå i klær som ingen andre går i, de aller færreste jente tør å la være å sminke seg en dag. De veit de blir sett rart på. Om de gjør det. De veit de blir holdt utenfor fellesskapet om de er "dumme nok" til å følge sin egen vei.
Biblioteket er ikke særlig stort, men så er ikke Sande Vgs noen særlig stor skole heller. 8 pc'er plassert på to bord, tre "langbord" med stoler rundt, en lesekrok og så bibliotekarens disk. That's it. Man kan høre hva alle sier om man bare konsentrerer seg, men det gidder jeg ikke. De prater sikkert bare om hva som skjer til helga, og om russeballet.
RUSSEBALLET! Jeg skal dit ja, jeg må jo det. Eller jeg "må" ikke - det er jo ingen som tvinger meg. Men jeg velger selv å dra dit fordi jeg tror jeg vil angre om jeg ikke gjør det. Russeballet er en "once in a lifetime"-opplevelse, og slike opplevelser vil jeg helst ikke gå glipp av. Jeg har kjole, verdens nydeligste og peneste kjole! Den er brun, i et tynt stoff. Den rekker meg til rett under knærne, og rundt brystet er det fullt av brune paljetter. Jeg har aldri vært særlig glad i klær med slike paljetter, men denne kjolen er unntaket som bekrefter min regel om paljetter og klær. Stroppløs er den også. Jeg liker slike stroppløse kjoler :)
Jeg kjøpte sko også, for jeg hadde ingen sko jeg kunne bruke til min brune kjole. Det ble pumps, sorte med gullkant. De er fantastiske! Og ganske høye også, så jeg og min teite ankel må kjempe for å gå normalt på de. Men det skal vi klare! Nå høres jeg sikkert schizo ut, men sånn kan det gikk... :p
Jeg gleder meg litt til russeballet, jeg gleder meg til å la frisøren sette opp håret mitt, jeg gleder meg til å stå foran speilet hjemme og sminke meg, og ikke minst gleder jeg meg til å ta på meg kjolen og skoene. Jeg elsker kjolen og skoene! Og så tror jeg også det blir koselig å ankomme First Hotel kl 18:00 sammen med noen mennesker fra skolen. Jeg tror dette blir artig. Jeg håper dette blir artig.
Jeg lover å ta masse bilder av fine kjoler og stilige dresser. Og sko. *smile stort*

Men nei, jeg skriver meg helt bort her. Kanskje på tide å gjøre det jeg egentlig skal, nemlig særemnet!
Back to work people... *gjesp*




-KarolineSmil

Leiter vi virkelig etter den perfekte? Er vi jenter (og kanskje gutter også?!) på den evige jakt etter den perfekte å dele livet med? Har vi blitt så opphengt i vår endeløse jakt at vi plutselig overser når Mr. eller Ms. Perfect valser forbi oss på gata? Eller på caféen? På skolen? Eller kanskje på jobben? Mister vi øynene våre fordi vi konstant jakter etter noe som per definisjon kan kalles "perfekt"? Vi sier jo alle at "ingen er perfekte", men er det kanskje dette vi glemmer i det vi løper gjennom skogens mange trær på jakt etter noe vi selv mener ikke finnes?
Vi mennesker er rare, vi har en slags trang til å få en forklaring på alt som enn måtte komme over oss. Spørreordet "hvorfor" er et ord som vi bruker mye. Veldig mye. Men vil vi virkelig ha svar på alt? Vil vi virkelig vite hvorfor denne gutten/mannen vi trodde var perfekt, plutselig slutter å ringe oss tilbake? Hvorfor han skrur av telefonen når vi prøver å ringe? Hvordan han klarer å innbille oss om sine følelser i det ene øyeblikket, for så å i det neste øyeblikket bare kutte oss helt ut? Vil vi virkelig forstå det? Eller vil sannheten om hvorfor bare såre oss enda mer?
 Nok en gang beviser jeg vår trang til å spørre hvorfor? i det jeg faktisk ligger her på senga mi seint en mandagskveld og ikke stiller andre spørsmål enn hvorfor ditt? hvorfor datt? Jeg er et veldig hvorfor-menneske, jeg liker å få forklaring på ting som skjer. Alternativet blir at jeg grubler og tenker ut min egen forklaring - en forklaring som ikke alltid stemmer overens med virkeligheten.

Finnes virkelig den perfekte? Eller er dette nok en menneskeskapt illusjon hvor vi konstant jakter på noe som overgår oss selv? Media fremstiller disse såkalte perfekte menneskene, og i svakhetens øyeblikk glemmer vi med ett at disse menneskene ikke er virkelige - de er skapt av og for media! I virkeligheten er disse menneskene akkurat som deg og meg :)

Jeg er ganske så overbevist om at den perfekte aldri har eksistert, ikke eksisterer den dag i dag, og heller ikke vil eksistere i fremtiden. Det eneste jeg vil tørre å påstå er perfekt, er små babyer som ennå er uskyldige og rene. Men disse babyene vil ikke være så uskyldige og rene for alltid. Derfor min konklusjon om at ingen er perfekte. Vi strekker oss alltid etter det uoppnåelige; vi forelsker oss i filmkarakterer og prøver å få like rein hud som jenta som er "forsidepiken" for Loreal.. Men finnes hun? Ja, hun finnes. Men det bildet som vi ser på reklamen har vært igjennom Photoshop et uttallig ganger for å få huden hennes til å se så ren og frisk ut. I virkeligheten er den huden like full av urenheter som både din og min ;)
Vi ser på Orlando Bloom som Will Turner i Pirates of the Caribbean og tenker at "det der, det der er drømmemannen!"
Too bad han ikke finnes! Will Turner er en karakter, en illusjon. Den perfekte finnes ikke.

Så hvorfor kan vi ikke bare slutte å lete etter den perfekte, men heller innse at hver og en av oss faktisk er unik? Vi er alle født helt originale, så hvorfor dø som en kopi av en eller annen Loreal-modell som faktisk ikke en gang er så flott som reklamen tilsier? Hvorfor kan vi ikke si oss mer enn fornøyde med denne herlige gutten med de nydelige øynene, den herlige personligheten og de utrolig deilige leppene? Hvorfor må han ha absolutt ALT annet i tillegg for å være "bra nok"? Er ikke nydelige øyne, herlig personlighet og deilige lepper godt nok? Hvis ikke, hva er det da som er godt nok?

Vi later til å aldri bli fornøyde, men om jeg møter en fyr med nydelige øyne, herlig personlighet og deilige lepper, så snur jeg absolutt ikke ryggen til! For dette er nemlig godt nok! Og hvis jeg tar meg tid til å bli kjent med denne fyren, så kanskje det viser seg at hans gode sider ikke stopper her? :)


Nei, vi må virkelig stoppe vår jakt etter den perfekte - vi risikerer å miste ham fordi vi velger å lukke øynene for ham ved første øyekast!

"Elizabeth Glaser er en av vår tids virkelige helter - hun gikk ut åpent og kjempet mot AIDS på et tidspunkt da det verken var populært eller lett. Boka "Når engler ikke finnes" er en varm og modig beretning om hvordan hun holdt familien oppe og utfordret en hel verden til kamp mot denne forferdelige sykdommen!"

Slik lyder en del av teksten som står på baksiden av boka "Når engler ikke finnes". Boken er skrevet av Elizabeth Glaser i samarbeid med Laura Palmer. Elizabeth Meyer var en ung dame som fant sitt livs kjærlighet, Paul Glaser. De giftet seg lykkelig uvitende om hva fremtiden ville by på av utfordringer tøffere enn noe annet.
I 1981 gikk Elizabeth's svangerskap mot slutten, og hun ventet en liten datter. Svangerskapet var langt fra problemfritt, og Elizabeth ble innlagt på sykehuset med blødninger. Slike blødninger under et svangerskap sees ikke på som noe godt tegn, og legene inkludert Elizabeth selv var bekymret. Lille Ariel ble forløst fra Elizabeth's mage før terminen, men det lille nurket klarte seg fint. Det var verre med Elizabeth; hun hadde mistet så mye blod at hun måtte få blodoverføring for å overleve. Drypp etter drypp av donert blod ble sendt inn i hennes årer.

Elizabeth ble frisk, og fikk da med seg sin nyfødte Ariel hjem fra sykehuset. Familielivet var perfekt, en perfekt mann og nå også en perfekt datter! Noen få dager etter hjemkomsten fra sykehuset leser Elizabeth en artikkel i avisen som forteller om et nytt livsfarlig virus som er oppdaget i landet. Viruset kalles AIDS og kan smittes via blodoverføringer på sykehuset såvel som ubeskytta sex, amming og fødsler. Elizabeth fikk smått panikk og ringte legen. "Jeg har nettopp fått 3,5 liter blod!" sa hun i frykt for at blodet hun fikk kunne være infisert av HIV-viruset. Legen beroliget henne og sa at det var umulig at hun kunne ha fått viruset. Elizabeth følte seg trygg igjen.

Dager, måneder og til og med år gikk hvor familieidyllen blomstret. Elizabeth fødte en sønn, Jake, uten komplikasjoner og alt var bare toppen. Da lille Ariel nærmet seg 4 år, ble hun gradvis sykere og sykere. Legene tok alle mulige tester; epilepsi, leukemi, osv osv.. Det eneste de ikke testet henne for, var AIDS. Tilslutt, etter at alle prøvene hadde kommet ut negative, bestemte de seg for å teste lille Ariel for AIDS. Men allikevel, de var helt sikre; den lille jenta kunne umulig ha AIDS! Testen ble tatt, og til alles forskrekkelse kom den tilbake som positiv. Legene var sikre på at det hadde skjedd en feil, og tok testen om igjen. Nok en gang kom den tilbake som positiv. Lille Ariel hadde AIDS. Elizabeth, mannen Paul og sønnen Jake måtte også la seg teste siden Ari's test hadde vist positiv. De neste testene viste at både Elizabeth og Jake hadde HIV-viruset, men de to hadde ennå ikke utviklet AIDS, slik som Ariel hadde gjort. Paul var den eneste som var helt frisk.

Plutselig sprakk familieidyllen. Hva skulle de gjøre nå? Alt dette skjedde på 80-tallet hvor samfunnet støtet deg direkte ut hvis de fikk vite at du hadde HIV eller AIDS. Samfunnet ville rett og slett ikke ha noe med deg å gjøre. Elizabeth og Jake var helt friske uten symptomer, mens lille Ariel gradvis ble sykere og sykere. Den lille jenta som hadde elsket å plukke skjell langs stranden for å studere deres unike skjønnhet, den lille jenta som hadde plukket enhver blomst i enhver grøftekant, som hadde malt bilder sammen med pappa og hengt de opp på veggen. Denne lille jenta ble så syk at hun tilslutt ikke engang klarte å holde malepenselen selv. Taleevnen forsvant; hun hadde ikke krefter nok til å snakke. AIDS angrep sakte, men sikkert Ariel's sentralnervesystem, noe som svekket hennes iq og forståelse av verden rundt. Allikevel var hun akkurat i stand til å forstå hva som foregikk, til å se skjønnheten til skjellene på stranden og til å blunke hvis hun ville fortelle moren av "jeg er glad i deg også mamma!"
Alt håp så ut til å forsvinne, lille Ariel ble bare sykere og sykere og så tilslutt ut som en skygge av seg selv. Lille Ariel som hadde vært så livlig, som hadde gått ut av førsteklasse som klassens flinkeste elev. Denne lille jenta klarte ikke engang å si navnet sitt lenger. AIDS hadde tatt over livet hennes, og AIDS hadde overtaket.

Det finnes en medisin som holder AIDS i sjakk, den kalles AZT. Ariel fikk AZT i pilleform, men dette så ikke ut til å hjelpe det spor. Like før alle mistet håpet, ble Elizabeth fortalt at det gikk an å prøve å gi Ariel AZT intravenøst istedet for i pilleform. Kanskje det ville hjelpe. Problemet var bare at intravenøst AZT fortsatt var i startfasen, og legemiddelfirmaet som produserte det, nektet å gi det ut fordi det var så dyrt. Elizabeth fikk nok; hun forlangte intravenøst AZT for å redde livet til sin dyrebare datter, og hun ga seg ikke før hun fikk det. Ariel ble da satt på intravenøst AZT, men etter to uker var det ingen forandring. Elizabeth ble sønderknust, og ringte legen. Han ba henne om å smøre seg med ennå litt mer tålmodighet, og det var akkurat det hun gjorde.

Tre uker på dagen etter at de hadde begynt med intravenøst AZT, kom Elizabeth inn til Ariel om morgenen. Da så den lille jenta opp fra senga og sa "God morgen, mamma. Jeg er så glad i deg!"
Ariel hadde ikke snakket på tre måneder! Elizabeth kunne nesten ikke tro det, hun klarte ikke å skjule hvor glad hun var. "Og jeg er så glad i deg, Ari! Det er herlig å høre stemmen din igjen!"
Så gråt Elizabeth, men denne gangen var det gledestårer - for første gang på mange, mange måneder! Liver så ut til å ha en mening igjen! Ariel ble sakte, men sikkert bedre. Hun snakket, gikk sine steg på egen hånd, malte bilder igjen, plukket skjell og blomster, og tok karuseller på tivoli med venninnene sine.



Dessverre varte ikke dette så lenge, for etter en måned eller to ble Ariel dårlig igjen, og denne gangen hadde ikke AZT noen effekt, selvom den var intravenøst. Lille Ariel sovnet inn, 7 år og 8 dager gammel.
Elizabeth og Paul fortsatte sin eviglange kamp mot å endre folks syn på HIV og AIDS, og i dag sees Elizabeth Glaser på som en av vår tids mektigste kvinner. I 1994 måtte hun allikevel si seg tapt mot AIDS-viruset, og hun etterlot seg mannen Paul og sønnen Jake. Sønnen Jake kjemper i dag videre i fondet som moren opprettet for AIDS-smittede barn verden over.



Jeg skriver min særemneoppgave om HIV og AIDS, og denne boka er en av bøkene jeg leser i den forbindelse. Boka har virkelig fengslet meg, for aldri har en bok fått tårene mine til å trille før, men denne klarte det. Hver beretning, hver skildring er så unik og så rørende. Den forteller om en dame, og en familie, så sterk at de klarte å få president Reagen på sin side i kampen mot HIV og AIDS. De reiste seg opp hver gang livet dyttet de ned. De lot seg aldri kue, de skulle klare det - sammen!

.....det er det det gjør, tiddelibom! Nå snør det mye mer enn før, tiddelibom og huttemeitu!
Så kaldt det er, tiddelibom, det er det det er, tiddeli...

Forresten, dette ble kjedelig! Både for meg å skrive og for deg å lese ;P

Som du sikkert skjønner så falt sesongens første snø i dag, og det er usannsynlig koselig! :D Jeg våknet i dag morges, kikket ut av vinduet på soverommet og det var hvitt overalt! Værmeldingen i går hadde meldt snø på Østlandet, men det hadde jo ikke jeg fått meg meg. Så jeg fikk meg altså et realt sjokk i dag morges. Temperaturen inne på soverommet var godt og varmt, men jeg frøys så snart jeg titta ut av vinduet! Snø er vakkert og koselig, men herregud så kaldt! Strømpebukse under jeansen og tykk hettegenser ble dagens klesvalg, i tillegg til gode vintersko:) Og selvfølgelig skjerfet og lua mi som jeg egentlig går rundt med hele dagen uansett ;P

Veien til og fra skolen i dag ble plutselig en hel del mer koselig når jeg fikk hvite snøfnugg på min svarte lue:)

Onsdag i dag, og det har vært en kort dag på skolen hvor hele skolen var ferdig halv to:) Deilig å være ferdig tidlig, iallefall siden tida frem mot jul krever mye lekselesing og prøvepugging. Det skjer mye fremover, og sånn ser den foreløpige lista ut;

I dag: Jobber med særemnet + en kjemirapport som skal inn førstkommende fredag

I morra: Prøve å skaffe noe Halloweenkostyme til fredagens Halloweendag for russen på skolen!

Fredag: Innlevering av kjemirapport, Halloweendag på skolen for årets russekull, rett på jobb etter skolen

Lørdag: Jobb hele dagen, russekro på kvelden :D

Søndag: SLAPPE AV! :o)


Ja, det var vel planen resten av uka.. Det skjer mye, men det er egentlig litt deilig.. Ikke særlig ålreit med uker man blir sittende for mye å gjøre ingenting!
 

Man sier at ingen er perfekte, men det er ikke sant. Det finnes unntak som bekrefter regelen. Unntaket er små babyer, og da særlig lille Sabrina - babyen til venninna mi - og også min "filletanteunge"! :)
Den lille jenta på snart 3 uker er så perfekt som det går an å bli! Så uskyldig, så uberørt, så utrolig vakker og så breathtaken å se på! I dag kunne jeg stå foran barnevogna og betrakte den lille babyen i en evighet, bare se hvordan hver muskel i ansiktet beveger seg når hun drømmer. Hvordan ansiktet skjærer grimaser og skrikinga kommer når hun begynner å bli sulten. Hvordan hele henne bare faller i en slags ro når hun endelig får melken sin. Hvordan armer og bein strekker seg intenst når hun våkner etter skjønnhetssøvnen sin.
Hvordan hun ser på meg og smiler:)

Hun er så vakker!